Bjørn Jonson Dale:

 

HUNDSVÆR

 

Ein omflødd landsby i Borgund

 

 

Øya, holmen eller øya og holmane Hundsvær i Borgundfjor­den var "baade liden og Klippe­rig", skreiv Hans Strøm for 240 år sidan, "men dog ganske tet beboet", og jamvel ein histo­risk stad. Og i dag? Snautt nok dét ein gang...

 

 

Hundsvær er nemnt i soga om Olaf Digre (1029), noke som vil seie at staden i alle fall var kjend av sogeskrivaren Snorre Sturlason 200 år seinare.

  Snorre kan ha vore godt kjent på Sunnmøre, for i kongssoga si nemner han Herøy, Steinvågen, Nørve, Borgund (tettstaden som på hans tid var kaupstad), Bjørnøya, Kverve ("Tjotande"), Vegsun­det, Skotet, Tafjorden, Valldalen, Sylte, Muri og meir til.

  Denne dramatiske soga om Olaf Digre si flukt til Sverige høyrte eg først av ein eg trudde hadde vore augevitne: folkes­kulelæraren min, Ingebrigt Alstadsæter. Rett nok var Alstadsæter 900 år yngre enn Olaf Digre, men han såg gammal nok ut for meg då, og han var fødd og oppvaksen der den seinare så heilage Olaf gjorde nokre av underverka sine - øvst i Valldalen, der Skjerdsura opna seg og kornet på Grønning alltid seinare mogna, på den då bare digre Olaf sin kommando.

 

VÆRA PÅ SUNNMØRE

Vi har berre fire vær-namn på Sunnmøre: Flåvær i Herøy, Hundsvær og Molvær på kvar side av Borgundfjorden - og Snigleværet heilt vest på Hessa. Berre Snigleværet blir uttala i bunda form.

  Dei tre første var utan tvil "vær" i tydinga "fiskevær", men det fjerde må ha vore "vær" i ei meir ålmenn tyding: "tilhalds­stad" eller "verestad", slik vi kjenner ordet i uttrykk som t.d lesjaværing eller herøyværing. Men Snigleværet var lite trulig ein tilhaldsstad for fiskarar - landings- og hamnetilhøva der stettar ikkje minstekrava til eit fiskevær - men kanskje derimot, og som namnet seier, ein tilhaldsstad for sniglar.

  Dei rette fiskeværnamna skriv seg fra den tida vår­torskefisket blei ei allemannsnæring på kysten. Kva tid då? Hundsvær var nemnt med dette namnet først på 1200-tallet, og namnet si form - ubunda og ubøygd - tyder på større alder enn som så, dvs fra vikingtida. Dersom Snorre bygde framstillinga si på ein levande og ubrigda tradisjon, kan vi gå ut fra at namnet ikkje er oppstått seinare enn kring 1000.

 

VÆRET I HUND?

"Hund" i "Hundsvær" kan tyde "fiskestad" (eller helst "framifrå fiske­stad"), og kanskje var dette det opphavlige namnet på beste fiskestaden på Sunnmøre, Borgundfjorden? I så fall kan fjorden ha heitt Hund i byrjinga, sidan det meir spesifiserande "Borghund".

  "Borg" i dagens Borgund kan skreve seg fra ei borg eller ha vore eit eldre namn på den litje halvøya Borgundgavlen. Mykje tyder elles på at Hov på Ellingsøya var kultstaden i "Borgund" før kaup- og kirkestaden Borgund kom opp i kristen tid. Kanskje låg borga på Ellingsøya?

 

TORSK OG SAMFUNN

Tettstaden Borgund oppsto ikkje før kring 1000, og svært trulig skreiv dette seg fra at vår­torskefisket i Bor­gundfjorden blei ei alleman­nsnæring, i vissa i nærområdet. På denne tida hadde ikkje Sunnmøre andre "byda­nnande" ressursar enn "vårtorsken", som - på 1700- og 1800-tallet - søkte til Borgundfjorden for å gyte i like store mengder som "skreien" søkte til Lofoten i januar/februar og ein god månads tid utetter.

  Dermed kan ein tenke seg at Sunnmøre allereie på 1000-tallet eller før hadde "fiskarbønder" som vi kjenner dei fra 1600-tallet og utetter: bønder som dreiv marknadsret­ta, "kommersielt" eller "eksportorientert" fiske. 

  Som "bondesamfunn" var Sunnmøre stort sett sjølberga både med mjøl og sul, men hadde alltid eit visst overskot av kjøt og smør, og - i eit lite hundreår, 1550-1640 - også eit stort, men snart vekkome overskot av "trelast" (alt fra tønneband til sagbord), men det einaste langvarige produksjonsoverskotet Sunnmøre hadde utanom dette grunna seg på vårtorskefisket, som skaffa futedømet eksportvarer som tørrfisk og saltfisk, tran og, seinare klippfisk og rogn. Sildefisket kunne stundom skaffe kjærkomne inntekter, men torskefisket var på sett og vis ryggrada i sunnmørshushaldet fra 900-tallet og i nær tusen år utetter.

 

FISKEVÆRET HUNDSVÆR

Både namnet og leiet tilseier at Hundsvær var fiskevær gjennom heile mellomalderen, slik vi veit det må ha vore seinare - fra kring 1600 og utetter.

  I andre halvdelen av 1500-tallet voks folkemengda på Sunnmøre veldig, særlig i fjordane. Årsaka må søkast i sterkt stigande trelastproduksjon og gode sildefiske, svært trulig også i rikt vårtorskefiske. I den ålmenne jordeboka fra 1626 heiter det om kvar einaste gard på Sunnmøre, alt fra dei ytste fjøregardane til dei inste fjellgardane, at dei hadde eitt lunnende sams, nemlig "fischeri till haffs".

  Det er ingen grunn til ikkje å lese denne merknaden bokstavlig, for i lange tider på 1700-tallet var det også slik at nær kvart einaste bruk på Sunnmøre rusta ut 1 mann til vår­torskefis­ket, ja, gjennomsnittet kan ha lege på nær 2 mann per bruk. Så mange treng ein ikkje tenke seg først på 1600-tallet, men eit fiskartal då på kring 3000 er rimelig. Dei fleste fis­karane måtte bu heimafra under fisket, i fiskevær, samme kva væra heitte (Ålesund var eitt av dei største sunnmørsværa på 1700-tallet). Og somme heldt hus på Hundsvær.

  Vi har gode kilder til å rekne ut kor mange fiskarar Hundsvær kunne hyse: På skiftet 1711 etter storborgaren og jordeigaren Ole Larssen Abelset på Apalset i Ørskog ("forrige Borger til Bergen og Handelsmand paa Sundmør"), er det opplyst at han eigde nokre "udi Hundsvær bestaaende Huuse", som blei takserte til 50 daler - ein verdi som tilseier at det dreidde seg om eit stort anlegg. I samme skiftet får vi greie på at Ole Abelset eigde sjøreiskap for vel 715 daler, m.a ei diger jekt på 36 lester (450 daler) og ei mindre, eldre på 8 lester (40 daler), og dessutan minst 4 båtar som kunne brukast under vårtorskefisket: 1 åttring (8 mann), 2 fjøringfar (2 x 6 mann) og 1 seksring (5 mann). Dermed kunne Ole Abelset halde kring 25 mann på vårtorskefiske (og endå 10-12 om han også sende trimenningen sin og dei to kjempefæringane sine på fiske).

  1706 blei det halde skifte etter kona til Stephen Arentz på Tyskholmen, Birgitte Rasmusdatter. Buet eigde mange fiskebåtar: 1 liten seksring, 1 utbrukt fjøringfar, 2 gamle kjempefæringar og 1 bedre samt eit halvt fjøringfar. Maksimalt mannskap på båtane kan ha vore 23, men trulig kan vi ikkje rekne med meir enn 12-16 mann (halvt fjøringfar, seksring og 1-2 kjempefæringar). Ettermannen til Arentz på Tyskholmen, Albert Ulrichs, hadde, etter skiftet 1742, 5 båtar: 2 fjøringfar (12 mann), 1 seksring (5 mann) og 2 kjempefæringar (8 mann), ein mannskapskapasitet på 25.

  Bare fiskefloten til Ole Abelset og Stephen Arentz kunne etter dette ha eit mannskap på 40-50; i tillegg kjem dei fiskarane som dreiv utror fra Hundsvær og Tyskholmen men leigde seg husrom hos borgarane og plassemennene. Tidlig på 1700-tallet kan vi kanskje rekne med at dette kunne gjelde 6-7 båtlag (36-42 mann).

  Ei omtrentlig og varsam utrekning tyder på at Hundsvær kan ha gitt rom for nær 12 fjøringfarlag (72 mann) på denne tida. Denne kapasiteten kan Hundsvær også ha hatt i mellomalderen; utetter 1700-tallet blei torskefisket flytta stadig lenger ut mot havet - det gjaldt å fange torsken først (før han hadde gytt!) og då kom dei digre åttringane i ålmenn bruk - og Hundsvær blei dermed eit mindre viktig fiskevær.

     

BORGARSETA PÅ HUNDSVÆR

Høgkonjunkturen i andre halvdelen av 1500-tallet fall sammen med oppkomsten av ein borgarstand på Sunnmøre; seinast fra kring 1570 var fleire folk med borgarskap i Bergen fastbuande som krem­marar i lenet: 1607 var dei blitt nær 30, 1633 kring 60. Stordelen av sunnmørsborgarane budde på kysten (men stadig færre mellom 1607 og 1633), der torskefisket fann stad, men somme av dei hadde også interesser i trelasthandelen (og trulig sagdrifta med); største trelasthandlaren på Sunnmøre budde ellers i Steinvågen i Ålesund: Hans Lauritzen Haderslev.

  På denne tida, grovt rekna mellom 1570 og 1630, blei dei fleste borgar- eller kremmarseta på Sunnmøre etablerte, dvs dei såkalte "gamle (meir eller mindre privilegerte) handelssteda", som ofte fikk eit sammenhengande liv like til sist på 1800-tallet. Dei 10-12 borgarseta i Ålesund kring 1630 - som allereie då likna ein by - var på sett og vis dei samme borgarseta som var i drift midt på 1700-tallet, og som atter kom i bruk først på 1800-tallet. Av dei aller eldste borgarseta på Sunnmøre av dette slaget, kan vi nemne Larsnes i Rovde, Kjeldsund, Flåvær og Herøy i Herøy, Borgarøya og Håkeshamn i Ulstein, Vegsund og Steinvågen, Hella og Grimmergård i Ålesund.

  Seinast 1614 budde ein Ingebrigt Nilssen på "Hundsvær". Ein samnemnt sunnmøring tok borgarskap i Bergen 1614, og Ingebrigt på Hundsvær var nok borgar, sidan han måtte bøte heile 23 daler for å ha hatt ei jente fra Ratvika som frille.

  Nemninga "Hundsvær" viste på denne tida trulig både til øya Hundsvær og Hundsværholmen i vest, den seinare Tyskhol­men.

  Etter Ingebrigt si tid budde ikkje borgarar på "Hundsvær" før kring 1660, først på Hundsvær, noke seinare på Hundsværholmen, som eg her nemner Tyskholmen, fordi dette namnet i lang tid har vore nytta, heilt feilaktig, om øya Hundsvær.

 

BORGARSETET HUNDSVÆR

Kring 1660 tok Anders Jonsen, ein borgarson fra Urvika på Sula (son av borgaren Julle-Jo, som har gitt opphav til stadnamnet Juliebøen, no stadnamngranskar(feil)skreve som Gyljebøen) til å handle på Hundsvær. Han måtte bøte for ulovlig handel, men tok 1670 borgarskap i Bergen.

  Sonen, Jon Anderssen, tok over handelen, og han var fra 1684 lensmann i Borgund, eit ombod han overtok etter naboen Jens Olufsen på Hundsværholmen. Jon og kona Margrete Willumsdatter døydde begge 1688, og skiftet etter dei fra 1689 er det første i eldste skifteboka for Sunnmøre. Paret etterlet seg to smågutar, som begge døydde nokre år etter.

  Borgarsetet her kan så ha lege øyde ei tid, men seinast 1732 var Abraham Schiorter etablert som kremmar, og han budde her til han døydde 1758. Sjå rammestykket Familien Schiorter.

  Schiorter ser ut til å ha slutta med handelen seinast 1740, men 1752 var ein ny kremmar på plass, bergen­saren Nicolai Martin Busch.

  Busch var meisterparykkmakar av yrke, men flytta fra Bergen med kone og fem born for å gjere lukke som kremmar på Sunnmøre i det som då var ein økonomisk gullalder. Det gjekk ikkje godt. 1757 heitte det om Busch at han var "forarmet", 1759 at han var reist.

  Seinare er det ikkje drive kjøpmannskap på Hundsvær.

  

BORGARSETET TYSKHOLMEN

 

Blix

Første kremmaren vi kjenner her, er borgaren Jens Olufsen Blix, som er nemnt første gangen 1675, oppført under "Hundsvær", men han budde etter alt å døme på Hundsværholmen. Han var lensmann i Borgund 1680‑83. Ikkje nemnt seinare. Jens Olufsen kan ha vore lik bergensaren av samme namn som tok bor­garskap i heimbyen 1669.

Arentz

1687 finn vi første gangen nemnt Stephen Bertelsen Arentz - til daglig Stephen Tysk, derfor Tyskholmen- som handla her til han døydde 1723; då heitte det at han var fødd på Rügen i Bremen stift. Stephen Arentz ser ikkje ut til å ha hatt borgar­skap i Ber­gen. Kanskje hadde han først vore ved det hanseatiske Konto­ret i Bergen, men ikkje noke tyder på at han var Kontoret sin strå­mann på Sunnmøre.

 

Ulrichs

Enka etter Arentz blei 1724 gift med Albert Berentsen Ulrichs, kjøpmannsson fra Bergen og søsterson til god­seigaren Christen Sæd på Molvær. Ulrichs dreiv borgarsetet opp til å bli eitt av dei største på Sunnmøre. Han døydde grunnrik 1742.

 

Svertz

Etter han overtok Claus Claussen Svertz junior, kremmarson fra Slinningen, hande­len. Handelsskatt 1745‑58. 1749 blei Tyskholmen vurdert som eit av dei mellomstore borgar­seta på Sunnmøre, med ei årlig avgift på 8 rd i staden for konsumpsjon og handelsskatt. Også Claus Svertz dreiv det stort, men med ringt utbytte i høve til føremannen.

 

Holtermann

1758 laut Svertz selje borgarsetet her til tremennin­gen sin, Hans Henriksen Holtermann, då kjøpmann på Molde, tidligare kremmar på Brunholmen i Ålesund og i Djuvik på Sula. Holtermann handla ved hjelp av kjøp­sveinar 1758‑60. Han handla samtidig på Giskegard. Vi kjenner ikkje namna på kjøpsveinane hans, men kanskje var Claus Svertz den første (han døydde 1759).

  Trass dei framandklingande namna var både Claus Svertz og Hans Holtermann innfødde sunnmøringar. Holtermann fikk elles tittelen "kommerseråd" og endte sine dagar som godseigar på Austråt; litt av ei karriere for ein brunholmsgut fra Ålesund!

 

Eeg & Ord

1760 selde Holter­mann borgars­etet til Compagniet Eeg & Ord på Molde. Kompanjongane var romsdalsfuten Jacob Andreas Eeg og svogeren John Ord, ein skotskfødd kjøpmann. Kompaniet handla her 1760‑64, ved kjøpsveinar.

  1760 var Lorentz Lobes fra Trondheim kjøpsvein. Kjøpsveinane 1762 var Jens Hanssen Brandal, seinare kremmar på Indre Brandal, og Sivert Olsen.

 

Ord

John Ord overtok handelen her då kompaniskapet med Eeg opphø­yrte 1764. Ord svarte hand­els­skatt 1765‑67. Kjøpsvei­nane hans var den førnemnte Sivert Olsen, fra 1770 kremmar på Herøyberget, og Peder Eriksen Kiøl, som døydde allereie 1767.

 

Lyche

Handel­en på Tysk­holmen låg så kanskje nede til 1772, då Erik (Mogensen) Lyche på Molde let kona si drive handel her. Året etter flytta han sjøl hit. Handelsskatt 1773‑75. Erik Lyche gikk fallitt og tok seinare til å organisere tangoskeproduk­sjon på Sunnmøre. 1801 budde Lyche i Skutvika. Denne fyren kunne fortene ein heil roman aleine.

 

Widerøe

Verbroren Jens Andreas Madssen Widerøe, kjøpmannsson fra Molde, tok til å handle på Tyskholmen 1776. Han svarte han­delsskatt 1776‑93, enka 1794‑97 og ein kjøpsvein for buet 1798‑1800. Wid­erøe fekk kongelig kremmarløyve 1792.  1785 heitte det om staden:

               

Eet gammelt handelsstæd, beqvemt og fornøden baade nu og fremde­les. Stædet er vel bebygget og ligger i passagen for    almuen.

 

Kjøpsvein for Widerøe‑buet var Knud Brecke fra Ørsta, seinare kremmar på Brunholmen (Dale 1996, s 101ff).

  Jens Christian Widerøe, son av den føregåande krem­maren, fekk kongelig kremmarløyve 1800 og svarte han­delss­katt 1801­‑05. 1804 selde han borgarsetet til broren Hans Andreas Widerøe, som fekk kongelig kremmarløyve 1806 og tok til å svare hand­elsskatt samme året. 1814 kjøpte han stor­ga­rden Molvær og flytta dit før 1816. Widerøe svarte handels­skatt ut 1827 og kan ha handla på Tyskhol­men like til 1821, då han selde staden til haugian­aren

 

Bakke

Lars Bakke fra Hallingdal, visst­nok ein slektning av krem­maren Webjørn Svendsen i Ørsta­vik. Bakke svarte handelsskatt 1828‑­51, enka 1852‑63. Etter at handelen var slutt på Tysk­holmen flyttq Lars Bakke jr husa til Ålesund, der han var kjøpmann fra 1851. Husa blei oppsette på hjørnet av noverande Kongensgate og Tollbu­gata; dei strauk med under bybrannen 1904.

 

HUNDSVÆR 1762

Manntallet for ekstraskatten 1762 rekna opp alle menneske (fra 12 år og vidare) på plassane "Hunsvær", "Borgen Præstegaard under­lig­gende", først på "Ha­ndels=Sædet Tyscholm" sidan på "Hunsvær selv".

  På Tyskholmen handla "Compagniet Eeg et Ohr, som begge ere boesatte i Romsdalen, men her holder ... Folk og Tienere", først "2 KiøbSvende", Jens Brandal og Sivert Olsen, så "2 B:Piger" (dvs bondetauser), Birte Ludvigsdt Hundsvær og Marte Larsdt, vidare "1 Huusholderske", enka Ellen Olsdt Walstad, og endelig "Inderster der til Huuse", Johannes Trulssen og kona Ingeborg Mathiasdt. I alt 7 skattepliktige.

  På sjølve Hundsvær budde 6 huslydar:

  a) Jetmund Larssen med kona Inger Christensdt og verforeldre (4), b) enka Marte Carine "afgg Abrah: Shorters", med to søner, ei datter og ei tenestetaus (5), c) Ole Pedersen og kona Gunhild Hansdt (2), d) enka Gjertrud Hansdt, "holder til i "S:r Abelsets der staaende Huuse" (1), e) Kjøstel Larssen og kona Anne Catrine Busch (datter av parykkmakaren) og tenestetausa Sara fra Austrem med det sjeldne farsnamnet Gjervald (3), f) Nils Nilsson og kona Boel Jørgensdt (2) - i alt 17 skattepliktige.

  På heile gamle Hundsvær budde altså 24 menneske, over 12 år; men folketallet var noke større i og med at småbarna ikkje var medrekna. Fra og med 1750 til og med 1762 er 13 barn fra Hundsvær og Hundsværholmen innførte som døypte i Borgund. Folketallet kan dermed ha vore oppe i 30, men somme av barna døydde nok tidlig.

  

 

  

MADAM SCHIORTER PÅ HUNDSVÆR OG FAMILIEN HENNAR

 

INNLEIING

13. august 1730 bar madam Sæd (Anne Margrete Høyer, kona til godseigaren Christen Nilssen Sæd på Molvær) barnet Peder, Abraham "Skiorter" sin son, til dåpen i Borgund kirke. Dette er første gangen familien Schiorter, som eg skriv namnet, er funne nemnt i Borgund. 19.november samme året sto "S:r Abraham Shorter" som første fadder til Marte Carine, datter av Cornelius Petter­sen på Styrmannsgrunn i Ålesund; jenta blei tydeligvis oppkalt etter madam Schiorter, Marte Carine Heide, som Hans Strøm gjorde kjent ved å nemne ho særskilt i forordet til første bandet av Søndmørs Beskrivelse.

  25. juni 1731 utferda herr Peder Strøm, soknepre­sten i Borgund, eit bygselbrev til "S:r Abraham Shiorter" "paa det lille stykke mark norden under Aalesund axelen" (SAT, Sunnmøre sorenskriveri, justisprotokoll 16A, fol 189a). Samme dagen utferda Strøm endå ein bygselseddel til "S:r Abraham Schorter" (ibidem, fol 190b) med tillegget "med videre", men utan at det er nemnt kva bygselen gjaldt.

  Dette er andre gangen "seigneur" Abraham Schiorter opptrer i sunnmørskildene, men slett ikkje siste. Snautt 27 år seinare finn vi han siste gangen nemnt i live:

  20. januar 1758, snautt to månadar før Schiorter døydde, ga  herr Augustinus Meldal, soknepresten i Borgund då, bygselseddel til "S:r Abraham Schiorter" på "Smedeplassen" på Hundsvær samt grunnen der husa hans sto og den litje holmen innafor (dvs aust om), "Svineholmen", mot ei årlig avgift på 3 ort. Ein kan vel rekne med at Schiorter hadde hatt disse einingane sidan 1731; dessutan kanskje eit markstykke nord om Aksla.

 

FRA STRØMSØ OG TANGEN...

1722 budde ein Abraham Schiorter på Tangen under Strømsø, der han "handler med endeel bord" (Statthaldararkivet DX, Ymse pakkesaker 1574-1770, pk 58, 1722, legg 3; lagt ut på internett av Tore H Vigerust: genealogi.no). Mannen framfor han på lista var Josva Schiorter, som dreiv vin-, øl- og brennevinshandel, dvs samnemnt med Abraham på Hundsvær sin eldste son, Josva.

  Mannen framfor Josva Schiorter var kornhandlaren Momme Mouret­zen, og mannen framfor denne igjen ein utflytt "ålesu­ndar", Søren (Christensen) Hofmand, gift med Alhed Assens fra Grimmer­gård, der Søren Hofmand var kremmar nokre år for og, så, i lag med verfaren Nils Pedersen Assens; på Tangen dreiv Hofmand som seglmakar.

  To av Schiorterbarna på Hundsvær er funne døypte i Tangen kirke, nemlig Johanne Marie Schiorter 6. januar 1726 og Maren Dorph Schiorter 4. april 1728. Familien kan dermed ikkje vere kommen til Borgund mykje før 1729.

 

TIL BORGUND OG HUNDSVÆR

Allereie 1731 budde nok Schiorter og familien på Hundsvær, 3 km aust om Ålsundet og 1 km vest om tuftene til kaupstaden Borgund, som i vissa fra 1500-tallet hadde vore prestegard i Borgund.

  4. august 1732 pantsette så Schiorter alt han var god for til kjøpmann Berent Frøchen i Bergen mot 180 rd i "kiø­bmandsvahre og reede penge" (SAT, Sunnmøre sorenskriveri, Pantebok 2, fol 165a). Pantet besto m.a av ein mindre fraktbåt (sambøring) og tre fiskebåtar med segl og reie (1 fjøringfar, 1 kjempefæring og 1 trerøring) samt tretti torskegarn "med videre".

  Denne delen av pantet tyder på at Schiorter var etablert som fiskedrivar, i og med at båtane hans kravde eit mannskap på 10-12. Resten av pantet røpar at han hadde ein godt utstyrt heim med "mobelier af tin, kaaber, mæssing, jerntøy, sængeklæder, bord, stoeler, bænche". Dessutan sette han i pant "alle slags kiøb­mandsvahre hvad næfnes kand".

  Pantet omfatta derimot ingen hus, og dette kan tyde på at han enno var leigebuar på Hundsvær, eller at husa hans var pantsette til andre. Mest trulig leigde han Abelset-ætta sine borgarhus på Hundsvær på denne tida. Seinare bygde han seg eigne hus (sjå nedafor).

 

KREMMAREN SCHIORTER

1730-åra var ikkje gode for "borgerskabet paa Sundmøer", som dei 35-40 kremmarane i futedømmet omtalte seg som (sjå SAT, Sunnmøre sorenskriveri, Pantebok 2, fol 253b). Borgarane på Sunnmøre kom i større gjeld til bergenskjøpmennene enn dei hadde vore noka tid før. Jamvel eldgamle borgarætter sto for fall økonomisk - mange vakla og nokre gikk over ende, for alltid.

  Vi manglar lister over kremmarane i futedømmet 1732-41, men seinast 1742 må Schiorter ha gitt opp kjøpmannskapet; på skiftet 1742 etter naboen, storkjøp­mannen Albert Ulrichs på Tyskholmen, er Abraham Schiorter nemnt mellom debitorane med ei gjeld på vel 50 rd. Ingen kilder melder at han var gått konkurs i mellomtida, og vi kan nok slutte at han klarte seg gjennom dei "harde" 1730-åra. Korleis klarte han seg så vidare?

 

BYSKRIVAR, PROKURATOR...

Øvrelid opplyser at Schiorter titulerte seg "kgl. visebyskriver i Bergen" (Borgund & Giske 4, s 493), og ein slik titulatur kan eg belegge no, nemleg i året 1754 (SAT, Sunnmøre sorenskriveri, Panteregister 1, "Hundsvær", der Schiorter er kalt "Byskriver").

  Men kva hadde ein visebyskrivar i Bergen på Sunnmøre å gjøre?      Sidan 1500-tallet hadde kjøpmennene i Bergen halde oppsyn med det tallrike og, ofte, ekspansive borgarskapet på Sunnmøre, og byprivilegia for Bergen fra 1702 sette forbod mot at "bo­rgarar" kunne bu utanfor byen, slik borgarane på Sunnmøre hadde gjort i uminnelige tider, og som dei heldt fram med, trass i privilegia.

  Men i 1740-åra, då det atter blei glimrande tider på Sunnmøre, kom eit nytt element inn i bildet, nemlig dei britiske, engelske og skotske, kjøpmennene som med utgangspunkt i dei nyskipa, 1742, kjøpstadane Molde og Christianssund tok til å skaffe seg innpass i fiskehandelen på Sunnmøre. Bergenskjøpmennene, som alltid før hadde hatt hand om utførsla av sunnmørske fiskevarer, likte ikkje denne konkurransen nordafra (sjå Fossen, s 546ff): Heller ikkje sunnmørsborgarane, som alltid hadde vore bergenskjøp­mennene sine hovedleverandørar av fis­kevarer fra Sunnmøre, kan ha vore særlig glade for denne utviklinga.

  I denne stoda, der interessene til både kjøpmannsborgarskapet i Bergen og kremmarborgarskapet på Sunnmøre fall sammen, kunne ein vente seg eit krav om ein instans som skulle halde oppsyn med nykomlingane på dei gamle einemerka deira, ein "inspektør". Og dette kan ha vore "visebyskrivar" Schiorter sin jobb, dvs å passe på at kjøpmennene i dei nye kjøpstadane i nord ikkje krenka dei gamle byprivilegia til Bergen. Dei nærare omstenda kring skipinga av embetet "kongelig visebyskrivar" i Bergen, busett på Sunnmøre, er ellers ikkje utreidde.

  Abraham Schiorter verka også som prokurator, mest trulig utan prokuratorløyve (i alle fall ikkje fra Romsdals amt, men kanskje fra Bergen stiftamt). 1751 opptrådde såleis "Mo­nsieur" Schiorter som forsvarar i ei drapssak fra Volda som blei ført for retten i Borgund (SAT, Sunnmøre sorenskriveri, justisprotokoll 20, fol 242ff).

 

OG TOLLVISITØR

Skiftet etter den "høyfornemme" Abraham Schiorter 20. mars 1759 (SAT, Sunnmøre sorenskriveri, Skifteprotokoll 14A, fol 199a) opplyser at han hadde vore "toldviciteur" på Sunnmøre fra 1. januar 1750 til 30. april 1758 (dvs meir enn éin månad etter at han var daud, gravlagt 23. mars 1758).

  I den tida Schiorter var tollvisitør finn vi ellers fire andre med samme tittel i Borgund: Emmik Jacobsen Bygland (c1699-1767) i Ålesund (1750 og kanskje lenger), Knud Neerland på Valderhaug (til han døydde 1751), Mads Hess i Ålesund (1753-55 og kanskje lenger) og Ludvig Batron (også Bartron, Battrum) (1756: "forrige viciteur") på Valderhaug. Alt tyder på at minst tre tollvisitørar verka samtidig på Sunnmøre i 1750-åra, mot før bare éin. Dette må ha hatt samband med den veldige klip­pfis­keksporten fra Romsdals amt som kom i gang i 1740-åra, og ikkje minst med vekkpaktinga av tollinnkrevinga til private fra 1749.

 

"MAD. SHORTER" OG HANS STRØM

I forordet "Til Læseren" i første bandet av "Beskrivelse over Fogderiet Søndmør" takka Hans Strøm 5 namngitte personar for hjelp under arbeidet, nemlig "Rector" Schøning, "Msr." Knud Sandshavn, 3) "Msr." Christian Magnus Olrich, 4) "Mad. Shorter" og 5) Jørgen Amdam. Dei tre førstnemnte var "lærde", men Strøm takka også to hjelparar som ikkje var dét, uvanlig nok. Og han skreiv: "Det var en Uartighed, og jeg vilde fortie, at jeg i Urte-Læren har taget den første Underviisning og i mine Natural- Samlinger havt megen Hielp af Mad. Shorter her paa Stædet, som i Botaniske Ting besidder en Kundskab, hvoraf faa blandt hendes Kiøn skal kunde rose sig". Så takka han "Klokkeren til Vandelvens Menighed", Jørgen Amdam, for hjelp i "Land Oeconomie", og endelig minte han lesaren på all den kunnskap bøndene "vore" satt inne med.

  Strøm ga blaffen i konvensjonane på dette punktet, og ein kan vel lure på korleis den høglærde og fornemme Gerhard Schøning likte å bli sett i bås med ei lokal "madam" (borgarkone) eller ein bondefødd klokkar i Vanylven.

  Men Strøm ville ikkje vere "uartig", uhøflig, og nemnte derfor madam Schiorter, som utan tvil må ha vore svært kunnskapsrik på det feltet han nemner, urtelæra. Det er ellers verdt å merke seg at bare få av kvinnekjønnet hadde slike kunnskapar, dvs omvendt av det vi er vant med å tenke oss. No treng ikkje madam Schiorter sine kunnskapar ha vore slike som "kloke koner" hadde; kanskje meinte Strøm at ho hadde det vi kan kalle apotekarkunnskapar?

  Hans Strøm viste madam Schiorter takksemd også på andre vis: Han lånte ho pengar (1761: 150 rd, mot pant i hus, Panteregister 1, "Hundsvær"), og i ekstras­kattemanntallet for Borgund 1762 skreiv han ein merknad i margen: "Abraham Shorters Enke er i meget trængende Omstændigheder, og har til Livsnæring maatt undes Hielp af Sogne=Cassen"; han prøvde å skaffe ho skattefritak.

 

MARTE CARINE HEIDE

8. mars 1766 blei Kirsti Strangesdatter, "Mad. Shorters Pige", gravlagt i Borgund, 55 år gammal. Åtte dagar seinare, 16. mars 1766, blei så "Abraham Shorters Enke, Martha Carina Heide", ført til grava i Borgund, 62 år gammal.

  Her får vi både fornamnet og slektsnamnet hennar, og fødeåret, omtrent, for ho kan ha vore fødd både 1703 og 1704.

  Kven var ho?

  Marte Carine Heide, som eg skriv namnet, ser ut til å ha vore slekt med Jens Jørgen Heide (1681-1741), som var sorenskrivar på Sunnmøre 1724-41 og budde på Gåseid. Denne Heide kan vi takke for at ei lang rekke skifte fra tida 1728-40 aldri blei førte inn i skiftebøkene (lista med alle disse skifta finst i skiftet etter sorenskrivar Jens J Heide, Gåseid, 29. juli 1741, SAT, Sunnmøre sorenskriveri, Skifteprotokoll 11, fol 410b ff).

  Sorenskrivar Heide var son av ein fut Jens Heide i ekteskap med Anne Kristine Ellingers. Marte Carine Heide ser også ut til å ha hatt ein fut til far, nemlig futen Heide på Øvre Romerike. Denne, futen, som kan ha heitt Hans, var gift med Maren Dorph, datter av Ole Nilssen Dorph, sokneprest i Beitstaden, og kona Marte Carine Nilsdat­ter (Erlandsen s fff).

  Maren Dorph, gift Heide, hadde ellers broren Nils Dorph (1681-1758), som var bisp i Akershus 1738-58 (Erlandsen ibidem). Madam Schiorter på Hundsvær, Marte Carine Heide, som var oppkalt etter mormora i Beitstaden, var altså av god ætt og høg stand. Korleis ho kom i ekteskap med ein vinhandlarson fra Tangen ved Strømsø, er eit anna spørsmål.

 

KVEN VAR ABRAHAM SCHIORTER?

Utanom dei gammaltestamentlige nordfjordingane, brukte stort sett bare jødar namnet Abraham i Norge på denne tida. Josva, som både faren og eldstesonen til Abraham Schiorter heitte, har eg aldri sett i bruk utanom i dette tilfellet.

  Namna er ikkje noke prov på trustilknytting, men ein kan ikkje sjå vekk fra at Schiorter var jøde, sjølsagt ikkje utøvande jøde, men såkalt "døypt jøde", som hadde lov å bu og virke i Norge.

  Abraham Schiorter blei gravlagt i Borgund 23. mars 1758, og alderen hans då er oppgitt til 60 år og 7 månadar, dvs at han var fødd 1697. Mykje tyder på at han var "innvandrar" fra Danmark, i og med at han ser ut til å ha vore nærskyld med naboen på Tangen 1722, kornhandlaren Momme Mauritzen; Momme var seinare kjøpmann i Holmestrand, han var fødd i Danmark 1689 (død 1768) og kom til Norge med kone og 5 barn, heiter det; i alt hadde han 9 barn, m.a sonen Peder Mommesen (1718-87), som hadde ei datter Johanne "Schiorth", og datra Else Carine Mommesdat­ter (1741-1808), som i ekteskap med presten Johan H Reinhardt hadde ei datter Johanne Schiorter (Spørsmål 7/2001 (fra Erik Lund), Genealogen 2, 2001). Det er likt til at begge jentene er oppkalte etter ei felles bestemor, dvs kona til Momme Maurit­zen, som dermed kan ha heitt Johanne Schiorter.  

  Som nemnt ovafor heitte Abraham Schiorter si eldste datter Johanne Marie Schiorter, døypt i Tangen 6. januar 1726, og ho må vere oppkalt etter hans mor (nok som ellers kan indikere at han rekna seg av endå høgare stand enn kona, i og med at først andre datra deira fikk namn etter mormora, Maren Dorph).

  Førebels kan vi sette opp ein hypotese om at Josva Schiorter på Tangen, far til Abraham Schiorter, hadde ei datter (Johanne) som var gift med Momme Mauritzen. Ein danskfødd major Knud Schiorth (1693-1760) budde ellers i Holmestrand i første halvdelen av 1700-tallet (Genealogen ibidem). Dette kan også ha vore ein son av Josva Schiorter på Tangen, og dersom dette var tilfelle, kan Abraham sin stand ha vore på linje med madammen sin. Ein eller annan stad har eg lese at Momme Mauritzen var svært rik, men eg har ikkje referanse (helst Norsk Slektshistorisk Tidsskrift).

 

SCHIORTERBARNA

Abraham Schiorter og Marte Carine Heide hadde minst 10 barn, og av disse levde 9 då skiftet etter Abraham blei halde 1759 (som må vere rette året, ikkje 1758 som eg har lest det som) og (kanskje) like mange ved skiftet etter mora 12. april 1766 (SAT, Sunnmøre sorenskriveri, Skifteprotokoll 15B, fol 791a):

 

1) Josva Schiorter, konfirmert i Borgund 1742, 18 år gammal, då han ser ut til å ha vore kjøpsvein hos naboen Albert Ulrichs på Tyskholmen; levde 1759, men var fraverande. På skiftet etter mora 1766 heitte det: "er udraget til søes for 24 aar siden, men om hand lever visste søsteren Andrea Bolette <ikke>".

 

2) Hans Schiorter, konfirmert 1743, 18 år gammal, var eitt år tollvisitør etter faren (1758-59), budde hos mora 1762, levde enno 1766, då han kjøpte stordelen av husa i buet på auksjon (sjå nedafor).

 

3) Johanne Marie Schiorter, døypt i Tangen 6. januar 1726, konfirmert i Borgund 1743, 19 år gammal (sic); 1766 er alderen hennar oppgitt til 41 år og: "opholder sig hos velærverdige Hr Arentz", levde enno 1801, 72 år gammal (sic), var då enke etter ein Fyrstenberg, budde då hos broren Jacob Andreas.

 

4) Maren Dorph Schiorter, døypt i Tangen 4. april 1728, kon­firmert i Borgund 1743, 15 år gammal, levde ved skiftet 1759, 29 år gammal (sic). 1766: "36 aar, skal efter sigende opholde sig i Norlandene paa et stæd som kaldes Tromsøen".

 

5) Peder Schiorter, døypt i Borgund 13. august 1730, konfirmert 1748, 17 år gammal (sic), fraverande ved skiftet 1759. 1766 er det opplyst: "boende i Hamborg, og efter sigende skal være gift".

 

6) Christian Carl Schiorter, døypt 1738, konfirmert 1756, til stades ved skiftet 1759; 1766: "er udreist, og vides ei hvor hand sig opholder".

 

7) Helvig Kristine Schiorter, ikkje funne innført som døypt eller konfirmert i Borgund, levde ved skiftet 1759, 21 år gammal. 1766: "39 aar (sic), conditionerer hos Mest:r Ord <på Molde>".

 

8) Anne Schiorter, døypt 1741, ikkje nemnt ved skiftet 1759, ikkje funne innført som gravlagt i Borgund.

 

9) Jacob Andreas Schiorter, døypt 1745, til stades ved skiftet 1759, hos mora 1762; 1766: "gl: 23, conditionerer hos Mest:r Ord paa Molde", 1801 på Sommarøy i Øksnes sokn, Øksnes presteg­jeld, 53 år gammal (sic), før skipper og gjestgivar, no gardbrukar og fiskar, gift i andre ekteskap med Johanne Katrine (Pedersdatter), 32 år gammal. Ingen barn nemnte.

 

10) Andrea Bolette Schiorter, døypt 1747, konfirmert 1761, budde hos mora 1762; 1766: "opholder sig paa arvetompten". Seinare er ikkje Andrea Bolette funne nemnt.

 

Mellom barna er i det minst to oppkalte etter folk utanom slekta: Helvig Kristine og Jacob Andreas.

  Einaste Helvig Kristine i Borgund vi kjenner til utanom Helvig Kristine på Hundsvær, er Helvig Kristine Holm (c1685-1747) fra Skuggen i Nørvasundet, nokre pileskot aust om Hundsvær, datter av kirurgen og kremmaren (samt "apotekaren") Christian Anderssen Holm i Skuggen og Maren Christensdt Sommer. Denne Helvig Kristine Holm ekta 1715 Petter Hansssen Høgh (c1680-1730), som tok over handelen i Skuggen. Kremmarparet i Skuggen kan ha vore fadrar for Helvig Kristine fra Hundsvær; slik fadderoppkalling heldt på å bli vanlig på denne tida.

  Men det svært sjeldne Helvig-namnet opptrer, pussig nok, endå ein gang nokså nær familien Schiorter: Næraste naboane deira på Tangen 1722 var det utflytta ålesundsparet Søren Hofmand og kona Alhed Nilsdt Assens. Alhed hadde søstra Helvig Assens (1683-1752) som var gift med oberstløytnant Christopher Lorentzen Lossius (c1679-1741) på Rødven i Veøy.

  Det er eit tilfelle som liknar ein tanke. Kan det vere tale om eldre samband mellom slektene Holm/Sommer, Schiorter/Heide og Assens/Dischingtun?

  Jacob Andreas Schiorter, døypt 1745, ser ut til å vere oppkalt etter futen i Romsdal, Jacob Andreas Eeg, som gikk i kompaniskap med svogeren John Ord 1759. (Jacob Andreas var, kan eg stadfeste, eit omtrent eineståande fornamn på denne tida.) Abraham Schiorter ville neppe ha kalt opp ein son etter romsdalsfuten utan å stå i eit slags "klientforhold" til han. Ettersom Eeg var mellom dei som truga bergensherredømmet i fiskehandelen på Nordvestlandet på denne tida - og heldt fram med det utetter 1750- og 60-åra - er det merkelig å sjå Schiorter som ein representant for Bergen midt i 1750-åra.

  Då kompaniet Eeg & Ord blei oppløyst 1764 ser vi vidare, og på sett og vis i tråd med det føregåande, at familien Schiorter då kom under John Ord sine vingar; 1766 ser vi at to av Schiorter­barna "kondisjonerte" hos "Master Ord" på Molde - ikkje bare Helvig Kristine, men ironisk nok også Jacob Andreas Schiorter, som var oppkalt etter John Ord sin verste fiende på denne tida, svogeren Jacob Andreas Eeg.

  Såleis er det ikkje lett å "bli klok på" familien Schiorter; familien må i alle fall ha vore eit spennande innslag i den tids samfunn i Borgund og Ålesund. Denne store familien sin lagnad er heller ikkje lett å finne ut av, som vi har sett, men det at 9 av (minst) 10 barn nådde vaksen alder var eit særsyn då - også i den "høgare stand" - og vi har dermed grunn til å tru at familien hadde eit godt liv på Hundsvær, så lenge det varte; kanskje hadde madam Schiorter sine kunnskapar i "urtelære" noke å seie for den veldige overlevingsevna til barna hennar?

 

EXIT SCHIORTER

På skiftet etter Abraham Schiorter blei formua sett til snautt 214 rd, gjelda til vel 339 rd. Men: Den "afgangne toldviciteur Abraham Schiorter paa Sundmør" hadde til godes 8 års "gage af toldcassen", 120 rd/år, samt for endå fire månadar, i alt 1000 rd. Dessutan hadde sonen Hans tent eitt år som visitør etter faren, og hadde derfor til godes 120 rd.

  Det pussige her er at Schiorter ikkje ser ut til å ha fått utbetalt ein einaste daler i heile visitørtida si. Men reknar ein denne uteståande lønna med i buet, døydde Abraham Schiorter som velstandsmann, om enn ikkje svært rik. Kor vidt dei 1000 rd noka tid kom inn fra "toldcassen", veit vi ikkje, men ettersom madam Schiorter allereie 1761 måtte pantsette husa sine og 1762 satt i "meget trængende Omstændigheder", ser det nesten ikkje slik ut.

  Dei største eignalutane i buet 1759 var husa, som blei sette til 70 rd (klart undertakserte) og ymse kjøpmannsvarer, 1 tønne rogn (4 mk 8 sk), 1/2 tønne torskelever (1 rd 3 mk) og heile 800 stykke klippfisk, som blei sette til 35 rd. Dette var etter måten store verdiar; det provar i alle fall at Schiorter eller enka var aktive fiskedrivarar.

  Schiorter sine hus er opprekna slik:

  "1 vaaning bestaaende af 1 stue med bielægger ovn udi, fordør, loft, ovn, kiøkken og kammer. 1 vaskehuus med et madboed, 1 nye stue, u-indreedet og 1 koeværelse eller fiøs hosbygget, alt under eet tag med ald den indreedning som med findes bestaaende og 1 liden søebrygge til samme."

  Det dreidde seg utan tvil om fine og gode hus som hadde ein virkelig verdi på det doble av skiftetaksten. Då Hans Strøm 1761 lånte madam Schiorter 150 rd fikk han disse husa i pant, og då husa gikk på auksjon 1766 blei dei selde for 138 rd. Stovehuset ser ut til å ha gått til Hans Schiorter for 101 rd, som straks sette det i pant til John Ord ("Mest:r Ord") for eit lån på 125 rd. Allereie 1769 kom husa på auksjon igjen, og den som då fikk tilslaget, for 115 rd, var Petter Christian Eckhoff, bergensar og skreddarmeister (mora var skulemeisterdatter fra Øyra i Volda), som seinast 1776 budde i Røysa i Ålesund. Jens Widerøe overtok staden etter Eckhoff.

  På skiftet etter madam Schiorter 1766 blei aktiva først sette til snautt 113 rd, men oppjusterte til vel 153 rd etter auksjon. Passiva var snautt 172 rd. I dette buet kom ingen ikkje utbetalt "gage" i tillegg: Marte Carine Heide døydde fallitt, likevel med ein viss stil, for ho heldt seg jo med eiga "pige" like til det siste, ja, ho var også så galant at ho overlevde tyendet med vel ei uke.

 

 

Litteratur og kilder:

 

"HUNDSVÆR"

Stykket bygg i stor mon på (det enno upubliserte) manuskriptet (Bjørn Jonson Dale:) Borgarseta på Sunnmøre 1570-1870 (Oslo 1984) med seinare modifikasjonar (manuskriptet held no på å utvikle seg fram mot ein tittel Borgarar og borgarsete på Sunnmøre 1570-1870 eller jamvel Borgarbok for Sunnmøre 1570-1870). Noke av stoffet i manuskriptet finst ellers i fleire stykke i Stein Ugelvik Larsen og Jarle Sulebust (redaktørar): I balansepunktet - Sunnmøres eldste historie ca 800-1660 (Ålesund 1994). Andre referansar går for ein stor del fram av teksten. "Dale 1996" = Ørstatider I, Historiske samlingar 1600-1900, kapitlet "Knud Brecke på Brunhol­men" (Ørsta 1996), "Fossen" = Anders Bjarne Fossen: Bergen bys historie II, Borgerskapets by 1536-1800 (Bergen 1979). Strøm sin "Beskrivelse over Fogderiet Søndmør" (Sorø 1762), der somme sitat er henta fra, er ellers no blitt lett tilgjengelig, i og med den nye, fra 2001, utgava ved Stein Ugelvik Larsen (og "studiegrup­pa for Sunnmøre") og Vista forlag.

 

"MADAM SCHIORTER ETC"

For dette stykket sin del er mange realopplysningar refererte i teksten konkret (i klammer), med visse unntak: Opplysningar fra kirkebøkene for Borgund kan (oftast) sjekkast mot digitalarkivet på inter­nett, likeeins opplysningar fra folketellinga 1801. Mine eigne avskrifter av originaldokumenta er utgangspunktet, men på grunn av delvis unøyaktig overføring til digitale databasar, vil lesaren kunne komme fram til andre resultat enn eg.

  Litteratur som er nemnt i dette stykket er "Øvrelid" = Ragnar Øvrelid: Borgund & Giske 4 (Gardssoge, Norddelen og Byområdet) (1973), vidare "Genealogen", eit blad, eller tidsskrift-lett, som kjem ut meir eller mindre parallelt med (det noke tyngre) Norsk Slektshistorisk Tidsskrift. Ellers, men unemnt i teksten, ligg disse bøkene til grunn for delar av framstillinga: Niels de Seve: Molde Bys Historie I, før 1838 (Molde 1962), og Atle Døssland: Med lengt mot havet - Fylkeshistorie for Møre og Romsdal I, 1671-1835 (Oslo 1990).

 

Først publisert i Tidsskrift for Sunnmøre Historielag 2002.