Bjørn Jonson Dale:
EIT "NYTT" SUNNMØRSDIPLOM FRÅ HØGMELLOMALDEREN?
Skøytet på Rise, dagsett
"Sævarbø" 25. april 1341
I verket Diplomatarium
Norvegicum har ein sidan midt på 1800-talet prøvd å prente alle kjende
norske og norgesrelaterte mellomalderdokument. Band XXII er no nær ferdig, men
enno vil mange tiår gå før diplomatariet er fullført.
I eit par års tid har Diplomatarium Norvegicum lege ute på internett
(banda til og med XXI) og det har vore råd å søke i heile tilfanget. Sidan
verket manglar eit hovudregister, har søkefunksjonane utgjort eit kjærkome
historisk verkty. Ikkje uventa har denne nye inngangen til diplomatariet også
ført til omvurderingar av opphavet til ein del dokument med omsyn til omtala
stader og personar. Døme:
Mattiskyrkja i Borgund og
Liadal
For Sunnmøre sin del kan eg nemne dokumenta
11 og 12 i band XVIII, som er frå 1331 (med spørjeteikn) og gjeld
"Mathios kirkia j Borghund" og ein gard "Lyardal";
utgivarane legg til at dokumenta gjaldt kyrkja i Borgund i Lærdal og at
"Lyardal" skulle vere Lærdal i Sogn.
Dette er urett. Borgundkyrkja i Lærdal var ikkje vigd til Sankt Matias
men til Sankt Andreas, og namnet Lærdal vart då skrive "Læradali",
"Læradall" og "Læradale".
Dermed må dokumenta gjelde den Mattiskyrkja i (kaupstaden) Borgund på
Sunnmøre, som vi veit fanst, og namnet "Lyardal" kan snautt vise til
noke anna enn garden Liadal i Ørsta.
Rise og Sæbø anno 1341
I band XVI (dok 6) finn vi eit
brev utferda 25.
april 1341 i prestestova på "Sæuarbø" som gjaldt sal av ein del
av garden "Risum" ("Rise" i dativ). I samandraget over
brevteksten skriv utgivarane at namna viser til "Sævarbø
(Hjelmeland)" og "Rise (Rennesø)", dvs stader i Rogaland. Brevet
sjølv nemner ikkje kva for sokn eller gjeld "Rise" låg i
(klammeopplysningane er tilføygde av utgivarane). Dette omstendet er meir enn
merkeleg dersom brevet vart utferda i eit anna sokn enn det som garden
tilhøyrde.
Slutninga vert då at "Rise" låg i same soknet som den nemnde
prestestova. Berre i eitt norsk kyrkjesokn finn me både "Rise" og
"Sævarbø", nemleg i Hjørundfjord på Sunnmøre; Rise og Sæbø er jamvel
grannegardar...
Den "manglande"
sunnmørssoga
I heile Diplomatarium Norvegicum
finn ein berre ein handfull brev som gjeld Sunnmøre før 1350 (utanom ein god
del dokument som gjaldt giskeherrane samt breva om Mattiskyrkja i Borgund og
garden "Lyardal"); det eldste ikkje eldre enn 1324 (eller i vissa
1298). I høve til andre av den tids "fylke" har Sunnmøre sørgeleg
lite dokumenttilfang frå høgmellomalderen.
Det er såleis tale om ein "historisk sensasjon" at vi no kan
knyte eit brev frå 1341 til Sunnmøre. Æra for dette skal den sogehuga
ulsteinvikingen Leiv M Apelseth ha: han har utnytta alle søkefunksjonane til
diplomdatabasen på internett; han har elles "funne" ein del andre,
yngre dokument med stor relevans for sunnmørssoga.
Det, til no, svært sparsame dokumenttilfanget frå sunnmørsk
høgmellomalder opplever med dette ein vokster som kanskje vert avgjerande for
den vidare forståinga av sunnmørssoga.
Og eit visst
"overtak" likevel
Med Sunnmørsættleggen,
truleg oppsett kring 1350, har Sunnmøre likevel eit kjeldetilfang som er
eineståande i Norge: einaste "ættesagaen" frå høg- og tidleg
mellomalder utanom kongesogene og Arnungatal (for Giskeætta). Sunnmørsættleggen
reknar t.d opp ættebanda mellom valldalshovdingen "Bruse på Muri"
kring 1030, velkjend frå soga om Olaf Digre, og folk som levde på Sunnmøre meir
enn 300 år seinare!
Som kjeldeskrift har Sunnmørsættleggen tvillaust hatt ein
"vanlagnad", i og med at historikarane frå midt på 1800-talet (sidan Gustav Storm) og
lenge utetter meir har sett han som eit "skryteskrift" enn eit forsøk
på å påpeike eldgamal, for ikkje å seie hauggamal odel.
Men Sunnmørsættleggen inneheld lite "skryt" (påvising av
samband med samtidige og eldre stormannsætter), derimot ei rekke anetavler som
skal godtgjere etterkomarane sin odel til ymse godssamlingar på Sunnmøre og i
Nordfjord, truleg nokre i Romsdal med.
Sæbø og Rise 1341 - på
Sunnmøre?
Heilt viss kan ein aldri vere, og
ein lyt la tvilen rå med omsyn til det geografiske opphavet til dokumentet
"DN XVI 6"; like lite som utgivarane veit eg kor dokumentet hadde
vore og fare før det etter nær 600 års tid kom på prent. (Dette treng ikkje
vere avgjerande: Eitt av dei mest særmerkte dokumenta i sunnmørssoga, om den
1571 gjenrydde øydegarden "Nørvesæter" - mest truleg galdt det
grunneiga til Innomsundet i Ålesund, kom for dagen i Stadsbygd prestegard kring
1900!)
Heller ikkje andre konkrete opplysningar i dokumentet ser ut til å gjere
det meir "sunnmørsk" enn det som skriv seg frå stadnamna "Sævarbø" og
"Risum" og at desse namna fanst i same soknet eller skipreideet.
Språkhistorisk kan det også vere tvil om ein vår tids gard
"Rise" kan ha vore kalla "Risum" (dativ) i mellomalderen (i
og med at "Rise" sjølv kan ha vore ei dativform). Derimot kjenner vi
fleire andre tilfelle av slik "dobbeldativ" (t.d "Aurum").
Likevel treng ein ikkje tvile på
at Hjørundfjord skipreide og sokn er den mest aktuelle lokaliseringa av desse
gardane. Men ho er ikkje rett av den grunn, berre "mest sannsynleg
rett" og i vissa "mest truleg rett". Derfor må dokumentet
reknast til sunnnmørssoga. Det ville vere haudelaust å ikkje ikkje gjere det,
men like haudelaust å gjere det ukritisk.
Innhaldet i dokumentet
To prestar, Nikolas Jonson og Jon
Andresson, samt lekmannen Sigurd Nikolasson var 25. april 1341 til stades i
prestestova på "Sæuarbø" for å stadfeste at Joan Bonde Kolbjørnson
denne dagen fekk skøyte på 3 månadsmatleiger i Rise av tre brør og ei søster,
og at han ga dei 7 laupar smør og 20 mæler korn for dette. Søskena hans var
Ogmund på Rise, Halstein, Martin og Sesilie. Etter denne handelen åtte Joan
Kolbjørnson heile Rise med (mi omsetjing) "tun og tufter og dei hus som
sto utan- og innangards med alle lutar og lunnender som ligg og låg til garden
frå gamle og nye tider".
Av skøytet går det fram at Joan Bonde Kolbjørnson før hadde kjøpt 4
månadsmatleiger i garden av broren Ogmund, og at han etter den siste
jordhandelen åtte heile garden. Eiga hans i Rise var dermed minst 7
månadsmatleiger, men ein kan rekne med at ho må ha vore noke større, i og med
at Joan Bonde sjølv kan ha ått noke i garden før.