Bjørn Jonson Dale:

 

KIRKESTADEN OG KAUPSTADEN BORGUND

 

Reduksjonen av Sunnmøre i norsk historie

 

 

 

I dei nyaste lærebøkene i norsk mellomalderhistorie er både kaupstaden Borgund, Giskegodset og Sunnmøre så godt som negli­sjert - i tråd med tradisjonen i norsk sogeskriving sidan 1800-tallet: Sunnmøre var ikkje noke å rekne med i mellomalderen...

 

 

Lærebokforfattarane er sjølsagt kjende med at giskeherrane i den norske høgmellomalderen (1150-1350) var toppen av aristokra­tiet i landet - og stundom jamvel riksstyrarar (som Erling Vidkunnson) - men denne kunnskapen kjem på ingen måte Sunnmøre til del, sjøl om både Bjørn Erlingson og Erling Vidkunnson må ha budd på Giske.

 

AKTIV NEGLISJERING

Dei aller mektigste mennene i Norge i høgmellomalderen budde på Sunnmøre, noke som også kan ha vore tilfelle på 1400-tallet (og jamvel på 1000-tallet). Det burde vere innlysande at Sunnmøre då var eitt av dei mest "sentrale" punkta i Norge, i alle fall like sentralt som Nidaros, Bjørgvin og Oslo, og i vissa meir sentralt enn t.d Stavanger og Tøns­berg.

  Når ingen lærebokforfattar "ser" dette innlysande poenget, kan det ikkje skuldast anna enn ein slags villa blindskap - ein blindskap som rett nok har rådd lenge i historiefaget, men som like fullt må vere aktiv: Det har ikkje passa inn i det aust­norskdomin­erte historieparadigmet, som kanskje skriv seg like fra Snorre si tid, å ha eit tredje "sentrum" nordafjells (utanom Nidaros og Bjørg­vin).

 

Les Knut Helle sitt foredrag Tidlig byutvikling i

Vestnorge.

 

 

MANGLANDE MARKERING?

Trass i sunnmøringane sitt sterke medvet - etterkvart også kunn­skap - om både kaupstaden Borgund og Giskegodset si særstilling, har vi enno ikkje klart å dokumentere dette gjennom eigne verk:

  Monografien "Borgund - kaupstad og kirkestad" burde ha vore utgjeve for 20-30 år sidan, med full historisk og arkeologisk dokumentasjon. Og monografien "Giskegard og Giskegodset - Nordens største adelsgod­s gjennom 700 år" burde ha vore utgitt allereie for 100 år sidan. Dei historiske kjensgjerningane har lege på bordet såpass lenge, men trass i dette har arkeologane enno berre så vidt stukke spaden i jorda på Giske...

 

"I BALANSEPUNKTET"

Storverket "I balansepunktet - Sunnmøres eldste historie ca 800-1660" (Ålesund 1994) prøvde å rette opp noke av omverda sitt inntrykk av Sunnmøre som "utkant" i mellomalderen, men lukkast ikkje heilt, 1) fordi omverda allereie leid av det eg har kalla "villa blindskap", 2) fordi verket sjøl nok var litt smitta av dette gamle perspektivet, og 3) fordi det ein trudde var eit pålitelig datagrunnlag, slett ikkje var dét - tvert imot var fleire av dei kildeutgavene som framstillinga bygde på misvis­ande (t.d "Skatte­matrikkelen 1647" og boka "Kven åtte jorda i den gamle leilendingstida"). Disse kilde­utgavene var utgitte­ av kjente historie­professorar - som Rolf Fladby, Andreas Holmsen og Halvard Bjørkvik - og kven kunne tvile på at dei ikkje hadde gjort jobben sin? Også statsarkivar Per-Øivind Sandberg si utgave av "Gørvel Fadersdatters regnskap over Giske og Giskegods­et 1563" (Kjelde-skriftfondet 1986) hadde fleire pussige feil.

 

DEN UHELDIGE "KAUPANGEN"

Etter utgravingane av tuftene i Borgund i 1950-70 åra var det klart at ein hadde med ein rett by å gjere, og slett ikkje ein "kaupang" i eigentlig tyding: ein sesongmarkn­ads­plass fra viking­tida (750-1000). Arkeolo­gen Asbjørn Herteig var skuldig i denne feilnem­ninga av det, i seg sjøl oppsiktsvekkande fenomenet som utgraving­ane avdekte; dermed blei Borgund heilt feil­plassert i histori­karskjemaet over norsk byutvik­ling.

  For utgravingane viste at Borgund var yngre enn vikingtida, og at staden hadde fast (og heilårs) busetnad like til 1400-tallet, og trulig lenger med. I staden for ein "kaupang" var det altså tale om ein mellomaldersk "kaupstad" (nemninga brukt om Borgund 1384) som eksisterte i kring 500 år.

  Når først denne feilaktige merkelappen "kaupang" var festa til kaupstaden, og når utgravingsresultatet aldri blei skikkelig publisert, var kaupstaden Borgund "dømd" til å bli oppfatta som ein flugelort av ein by - ein "kaupang".

 

DEN DIGRE KIRKESTADEN

Kunsthistorikaren Robert Kloster fann allereie i 1950-åra ut at Borgund hadde 4 - fire - kirker på samme tid; data låg omtrent i dagen. Men Kloster si oppgave var ikkje histo­risk - t.d å sjå Borgund i høve til andre norske byar - men kunsthistor­isk: å vurdere dei bevarte og avdekte bygningsrestane kronolo­gisk og stilmessig. Kloster var derimot (ulikt arkeologen Herteig) såpass vaken at han fatta mykje av det norgeshistorisk "sensasjo­nelle" ved fenomenet Borgund, som ikkje berre hadde fire kirker, men jamvel ei Krist­kirke (som bispekirkene blei nemnte då) mellom disse.

  Problemet var berre at historikarane ikkje brydde seg med å lese kunsthistorikaren Kloster si avhandling, ja, om dei i det heile kjende til dette arbeidet hans.

 

DEI FIRE KIRKENE

25. januar 1308 (eller 1309) sette giskeherren og baronen Bjørn Erlingson til Bjarkøy (og Giske) opp testamentet sitt. Første punktet galdt gravstaden hans, i Kristkirka i Nidaros (Nidaros­domen), og han ville løne kirkj rikelig for denne grava (jorde­gods i Aurdal, Sæbø, Søvik, Heissa og Slyngstad). Nokre punkt nedafor står gavene hans til tre kirker i Borgund: Peterskirka, Krist­kirka og Margretekirka. Den samla gava til disse kirkene var 12 månadsmatbol i ein gard Mo (1/5 av gava til Nidarosdomen). Neste punktet galdt ei like stor gave (12 månads­matbol i Skodje) til Giske kirke - den kirka som må ha vore hans eiga private.

  Men altså: 1308 fanst minst tre kirker i Borgund. 120-130 år seinare - i erkebispen Aslak Bolt si jordebok - er endå ei kirke i Borgund nemnt: Mattiskirka, som då var nedlagt.

  Også Mattiskirka må ha funnest 1308, men fikk inga gave av baronen på Giske. Når dette kan seiast så visst, er det fordi det ikkje vart bygd kyrkjer på 1300-tallet, og fordi ingen av dei fire kjente kirkene/kirkerestane i Borgund kan ha vore bygte seinare enn sist på 1100-tallet (etter Kloster).

 

FRA FIRE KIRKER TIL TO

Seinast 1200 sto fire kirker i kaupstaden Borgund, men vel 200 år seinare var to av dei nedlagde: Kristkirka og Mattis­kirka; Mattiskirka blei lagt ned av erkebispen Aslak sjøl (seinast 1430). Begge disse kirkene ser ut til å ha lege i det som no (og fra 1500-tallet) er tunet i Borgund prestegard. Margretekirka låg nede ved Klokkarsundet - der kirkemurane er synlige - og Peters­kirka låg der Borgund kirke ligg den dag i dag.

  Fire steinkirker låg altså i ei klynge i og ved kaupstaden Borgund kring 1200. Så seint som 1349-50, då Manndauden kom til Norge, låg dei der, men ikkje lenge etter må Kristkirka ha vore nedlagt, og først på 1400-tallet også Mattiskirka. Men Peters­kirka, oppe og vest om Tinghaugen, sto, likeeins Margretekirka på neset nede ved Klokkarsundet. Slik sto dei i enno nær 200 år.

 

EIN BY MED FIRE STEINKIRKER

Vi tenker oss ein tidbolk på kring 200 år - helst 1150-1360 - då kaupstaden Borgund hadde fire kirker. Kva for andre byar i Norge hadde like mange kirker den gongen, for ikkje å seie like mange steinkirker (som det var tale om i Borgund)?

  Kanskje bare Oslo, Bjørgvin og Nidaros - trulig ikkje alle av dei heller (og slett ikkje Hamar, Skien, Tønsberg og Stavan­ger). Dermed må Borgund i denne tidbolken ha vore ein by - i vissa ein "kirkeby" - på line med nettopp Oslo, Bjørgvin og Nidaros.

  Korfor er ikkje denne historiske kjensgjerninga innarbeidd i norske sogeverk - i alt fra doktorgrads-avhandlingar til lærebøker for grunnfagsstudentar?

  Hovedforklaringa må, som sagt, vere denne: Borgund som by på linje med Nidaros, Bjørgvin og Oslo "høver ikkje" i dei histor­iske skjema som har vore utforma for Norge gjennom snart 200 år.

 

KVA HENDTE MED BORGUND?

Kaupstaden og kirkestaden Borgund var kring 1450 nok bare ein "skugge" av sin framfarne glans. Men enno var der liv. Ja, først 1587 blei jordegodset til Margrete-kirka, som må ha vore byfolket si soknekirke, omgjort til preste­student­stipend. Inntektene av dette, nokså store jordegodset hadde til då sytt for vedlikehald og drift av kirka.

  Vi kan rekne med at Margretekirka si endelikt som soknekirke fall sammen med soknet - folket i restane av kaupstaden Borgund - si endelikt; rett nok ikkje slik forstått at kaupstadfolket døydde ut i 1570- og 80-åra, men at dei då var blitt alt for få, eller i vissa for fattige til å kunne halde seg med eigen prest. Dei som sokna til Margretekirka blei då overførte til hoved-kirka sitt sokn, dvs Sankt Peders sokn, eller den kirka som bondemugen i Borgund sokna til: Peterskirka.

  Samtidig må disse siste bybuarane i Borgund - for det meste trulig handverkarar og arbeidsfolk - ha flytta, eller rett og slett blitt flytta ut av det gamle byområdet, som fra denne tida ga rom for prestegarden si innmark.

 

STRANDSTADEN NØRVASUND

Dei flytta nok ikkje langt. Allereie kring 1600 var det eit yrande "byliv" langs strendene i Nørvasundet: ein heil koloni av kjøpmenn (borgarar), handverkarar i mange fag og fleire "strand­sittarar" - ei gruppe som kunne omfatte krohaldarar, klokkarar, losar, fiskarar, sjøfolk og andre arbeidsfolk. På strekninga fra Hundsvær i vest til Lille Kalvøya i aust budde i 1640-åra 5-6 borgarar, like mange handverkarar (m.a skreddar, kipper, vevar og kanskje smed, skomakar og murmeister med) og minst 12-13 strand­sittarar og husmenn - i alt nær 150 menneske (bondehuslydane på Store Nørve ikkje medrekna).

 

Også på Valderhaug, i Ålesund og Langevågsområdet var det slike bylike tett­stadar først på 1600-tallet, men Nørvasundet var den største, og den einaste av disse såkalte strandstadane som ein med ein viss historisk rett kan sjå som eit framhald av kaup­staden Borgund.

 

Først hundre år seinare gikk Ålesund framom Nørva-sundet i folketall, men strandstaden Nørvasund sto ved lag i endå vel hundre år. I dei første tiåra av 1800-tallet var det så endelig ute med denne urbane strukturen som på sett og vis då hadde stått ved lag i over 800 år.